Hun omtales gjerne som «besøksforvaltningens mor», og har jobbet med tematikken siden hun utdannet seg til naturviter på 1980-tallet. Tidlig i karrieren ble hun invitert til å jobbe sammen med forskere i Sveits. Der var massebesøk allerede en kjent utfordring. I Norge kom problemstillingene noe senere.
Siden den gang har hun jobbet med besøksforvaltning i stat, fylkeskommune, kommune og nå i egen virksomhet. Hun har jobbet med alt fra villreinområder og fjellstier til utviklingsprosjekter i Lofoten, Nærøyfjorden, Meløy, Lillesand, Vardø og Hemsedal.
– Det viktigste rådet mitt til nasjonalparkkommuner er å starte med dialogen. Samle aktørene før konfliktene vokser, sier hun.
Når mange kommer på besøk samtidig
Som naturviter startet hun med vern. I dag er hun like opptatt av hvordan naturen brukes.
En vekker kom da besøkstallene på Trolltunga økte fra 800 til 80 000 på få år. Frivillige ble slitne. Redningsressurser ble presset. Naturen ble belastet.
– Når mange nok kommer til samme sted, på en gang, må vi ha en plan. Det krever at innbyggere, politikere, næringsliv og forvaltning blir hørt og tatt med i planleggingen, sier hun.
I Hemsedal har hun bidratt til å samle bondelag, hytteforeninger, reiseliv, turlag, frivilligsentral, historielag, viltnemnd og ordfører i et besøksforvaltningsråd. Bare det å sitte rundt samme bord har redusert konfliktnivået og skapt felles forståelse.
Besøksforvaltning i 2026
Lykkja sammenligner situasjonen for arbeidet med besøksforvaltning i dag med miljøforvaltningen rundt 1980.
– Den gangen måtte vi bygge opp et nytt system med miljøvernkonsulenter og øke kompetansen. Etter hvert ble natur, klima og miljø integrert i hele forvaltningen. Vi er fortsatt i startfasen, når det gjelder besøksforvaltning, sier hun.
Fagfeltet vokser. Likevel organiseres arbeidet fortsatt ofte som prosjekt i stedet for som en del av fast styring.
Hun er tydelig: Besøksforvaltning må inn i planverket, budsjettene og de politiske prioriteringene. Det kan ikke ligge på siden av kommuneplanen.
For nasjonalparkkommuner betyr det å integrere besøksforvaltning i samfunnsdel, arealplan, næringsstrategi og økonomiplan. Når arbeidet er politisk forankret og administrativt integrert, blir det mer robust og mindre personavhengig.
Fra «unngå skade» til «gjøre godt»
I januar var hun gjest i Naturviterpodden. Der setter hun ord på det samme perspektivet: Vi må gå fra å spørre hva naturen tåler, til å spørre hva besøket skal bidra med.
Besøket skal ikke bare kontrolleres. Det skal bidra til livskraft i lokalsamfunnet. Det kan handle om å styrke arbeidsplasser, finansiere naturtiltak, utvikle møteplasser og redusere konflikter gjennom reell medvirkning.
Spørsmålet om kompensasjon for vern er aktuelt i mange nasjonalparkkommuner.
Lykkja understreker at hun ikke har satt seg tilstrekkelig inn i problemstillingen som diskuteres, og vil derfor ikke konkludere.
Samtidig peker hun på én ting: Mange av utfordringene rundt ansvar og kostnader oppstår når aktørene ikke har snakket godt nok sammen.
Skal kommuner, stat, næringsliv og lokalsamfunn finne gode løsninger, må de sitte rundt samme bord. Mål må velges. Ansvar må avklares. Kostnader og gevinster må henge sammen. Mandat må ha fokus på helhetlig forvaltning, ikke ensidige løsninger.
– God besøksforvaltning starter nettopp der!
Få Hannes Lykkjas tips og råd om besøksforvaltning i verktøykassa