I kronikken peker Line Miriam Haugan på det hun mener er et økende misforhold mellom ambisjonene om naturvern og ressursene som stilles til rådighet for å følge opp vernet i praksis.
Til Norges nasjonalparkkommuner sier hun at dette merkes tydelig i arbeidet til nasjonalparkstyrer, verneområdestyrer og kommuner som har ansvar for store verneområder.
– Vi har høye mål for naturvern i Norge, men forvaltningen får ikke de ressursene som trengs. Da risikerer vi at vernet blir mer et vedtak på papiret enn et aktivt arbeid ute i områdene, sier hun.
Når det lønner seg å bygge ned, ikke å bevare
Et sentralt poeng i kronikken er det hun beskriver som et politisk paradoks:
– Kommuner kan få betydelige inntekter når natur bygges ned, for eksempel gjennom vindkraft eller havbruk. Samtidig får kommuner som har store verneområder, og dermed mindre handlingsrom for utbygging, i liten grad kompensasjon. Når det lønner seg økonomisk å bygge ned natur, men ikke å ta vare på den, utfordrer det hele logikken i naturpolitikken, sier hun.
Økt ansvar krever mer enn gode intensjoner
Hun peker også på at økt ferdsel, større forventninger til tilrettelegging og behov for mer kunnskap om naturverdier krever mer aktiv forvaltning enn tidligere.
Line Miriam etterlyser derfor en sterkere satsing på praktisk forvaltning, bedre finansiering og mer rettferdige ordninger for kommuner som forvalter nasjonale verneverdier.
Kronikken aktualiserer en diskusjon som er høyst relevant for nasjonalparkkommunene, der ansvar for vern, lokal belastning og muligheter for verdiskaping henger tett sammen.